Mercedes-Benz 190 SL fra Sogndal – Lillesøsteren til Måkevingen

Helt fra Sogndal kommer denne flotte Mercedes-Benz 190 SL. Dette var lillesøsteren til datidens superbil 300 SL. Denne bilen kom på markedet som en billigere versjon av storesøsteren 300 SL (den berømte Måkevingen). Faktisk var Måkevingen så dyr å produsere at fabrikken gikk i tap på produksjonen. Det ble også bare laget 1400 st. mellom 1954-1957. Volumen var alt for liten og kostnadene ved produksjon meget høye. Man må huske at Måkevingen egentlig var en racerbil bygget for bane og egentlig ikke til sivil bruk.

En amerikansk forhandler fikk fabrikken til å sette i gang produksjon av en sivil utgave, da han lovet å ta på seg en stor del av bestillingene. Den råeste versjonen hadde en toppfart på 260 km/h, hvilket selv i dag, nesten 70 år senere er rimelig raskt. En vanlig Volvo PV eller en Opel Kadett hadde kanskje en toppfart på rundt 110-120 km/h ved denne tiden, bare som en sammenligning. Vår egen 170 Sb fra 1953, har for eksempel 122 km/h som toppfart.

Man tok derfor frem lillesøsteren 190 SL som i fronten og kanskje fra siden er veldig lik Måkevingen, hvis man ser bort fra at 190:n er en Cabriolet. Bakenden var dog ganske annerledes. Denne bilen ble en suksess og solgte i hele 25 881 eksemplarer mellom 1955-1963. Noen synes 190 SL ikke er en sportsbil, men om man kjører en familiebil fra midten av 1950-tallet og så kjører denne etterpå så mener man kanskje noe annet. Toppfarten på 190:n var også langt høyere enn en standard familiebil, den var tross alt 180 km/h.

Det man tapte økonomisk på salget av Måkevingen som for øvrig fikk en erstatter i form av Roadsterutgaven mellom 1957-1963 i 1858 eksemplarer, tok man altså igjen med 190 SL. Da neste SL kom, den berømte Pagoden, så var den en erstatter til både 300 SL og 190 SL. Den ble en mellomting i effekt og sportslighet mellom de to forgjengerne, men det er en helt annen historie.

Til daglig står i hvert fall dette flotte eksemplaret på Bjarne Lerums flotte bilmuseum som for øvrig virkelig er vært et besøk. Museet ligger i Kaupanger i Sogn, ikke langt fra Sogn Fjordmuseum. Bjarne Lerum er vel for de fleste kjent som den som sto bak Lerum syltetøyfabrikk. For utenom syltetøy lager de saft og juice. Bedriften så dagens lys allerede i 1907 da Kari og Nils Lerum sendte hjemmelaget saft til Bergen. Det ble så populært at de startet en liten bedrift. Etter å ha laget saften på kjøkkenet i to år, så bygget de sin første fabrikk i 1909. I 1919 ble bedriften flyttet til Sogndal fra Sørheim og en større fabrikk ble bygd opp. I 1950 tok Karl Lerum over som igjen førte bedriften videre til sønnene Bjarne og Kåre. I dag er det Bjarnes tre døtre sammen med deres kusine og fetter som driver selskapet videre. Det er altså fjerde generasjon som styrer bedriften i dag. Trine som i dag er konserndirektør, er selv sivilingeniør innen maskin, utdannet i Trondheim.

Bjarne Lerum var veldig bilinteressert helt fra han var barn og fikk sin første bil allerede som 11-åring i 1952. Det ble en 30-talls Ford med V8 motor. Ikke verst for en 11-åring! Han var veldig teknisk interessert og gikk i lære i bilmekanikerfaget og jobbet også på et delelager som førte Mercedesdeler. Det var nok her hans store interesse for Mercedes startet. Han gikk teknisk skole i Göteborg hvor han gikk på motor og maskinlinja. Før han jobbet videre med familiebedriften så var han en kort periode også innom atomsenteret Actebus i Belgia. Mens han var der, ble han kalt hjem av faren Karl i forbindelse med utvidelse av fabrikken hjemme i Sogndal. Selv om Bjarne var veldig engasjert i fabrikken, ja han konstruerte selv en maskin som rørte tyttebær allerede som 12-åring, så ga han aldri slipp på den store bilinteressen. Bil ble nå hans hobby, nå som det ikke ble hans yrke, og spesielt interessert var han i Mercedes-Benz.

En stor del av samlingen består av Mercedes-Benz biler. Den han likte best var visst nettopp den blå 190 SLn som dagens artikkel handler om, men også Pagoden. SL-bilene generelt sto høyt i kurs. I samlingen finnes også en 300 Adenauer fra 1952, en Pagode i form av en 230 SL fra 1964, en Ponton i form av en 219 fra 1959, en Ponton W120 i form av en 180 fra 1960, en W108 280 SE med amerikanske lykter, en R 129 SL i form av en 300 SL fra 1991, en W 107 i form av en 450 SL fra 1973, en 220 W187 fra 1951 og ja, til og med en 170 H fra 1939! Av andre bilmerker har han blant annet en Rolls Royce Silver Cloud III fra 1964, en Dodge Step side fra 1946, en Ford T Depot fra 1922, en Ford T fra 1926, en Buick Skylark fra 1977 og en Cadillac fra 1905, blant mye annet. I dag er det etterkommerne av Bjarne som har ansvaret for Bilmuseet, der barnebarnet Karl Andrè Lerum Lund har vært vår kontaktperson underveis.

Bilen på bildene er som sagt en 1956-modell, blå med blått interiør. Bilen er en USA-utgave, og siden den er en 1956-modell så har den også de samme type sportssetene som de som ble montert i storesøsteren 300 SL. 190 SL er den eneste SL-modellen ved siden av den aller første 300 SL W194 (løpsversjonen av måkevingen) gjennom hele historien som ikke har innsprøytingsmotor. 190 SL har originalt fra fabrikk, to stykker 2-ports horisontalforgassere fra Solex. Så vidt jeg vet så var det heller ingen 190 SL som fikk styreservo, det kom først som ekstrautstyr i Pagoden. Ikke alle Pagoder har heller servo, selv om de fleste har det.

Den flotte 190n har hos oss fått nye hjulsylindere bak i tillegg til ny handbremswire og friksjonsskiver. Gjennomføringen for handbremswiren på venstre side måtte også skiftes da den var knekt. Deler av eksosanlegget måtte også skiftes. Hovedoppgaven var dog å få motoren å gå ordentlig. Her fikk stifter, plugger, kamvinkel og tenningtidpunkt seg en runde. Tenningsbildet ble også kjørt i scope. Blanding og tomgang ble justert, men den ville ikke gå ordentlig.

Tanken hadde etter mange tiår fått i seg for mye skitt som også flyttet seg til bensinfilter og forgassere. Forgasserne ble fullstendig demontert og vasket i ultralydbad. Filtret ble skiftet og tanken tatt ut og renset skikkelig sammen alt av slanger og rør. Nå gikk motoren fint på tomgang, i akselerasjonssystemet og på høye turtall. Den var dog alt for mager mellom tomgang og høye turtall.

De to Weberforgasserne (veldig vanlig at de originale Solex forgasserne er erstattet med Weber eller Mikuni) viste seg å måtte få andre emulsjonsrør og hoveddyser på lave turtall med større boring. Her måtte vi skaffe flere dyser som vi kunne teste oss frem med for å finne den rette diameteren. Dette ved å bore dem opp i flere trinn til vi traff den rette diameteren. Nå er gangen fin på alle turtall og bilen kjørbar igjen.

Videre har vi skiftet olje og filter på motor og olje på bakaksel og gearbox. Også frostvæsken ble skiftet da ingen visste hvor gammel den var. Hele bilen har fått en skikkelig rundsmøring, også vannpumpen! Ventilene er justert og toppdekselpakning skiftet. Simring til pinjongaksel ble også fornyet, da det var en liten lekkasje her. At bremselysene må fungere sier seg selv og det medførte at også bremselysbryteren måtte skiftes.

Motortemperaturmåleren var elektrisk med en elektrisk sensor som ikke helt passet inn til øvrige instrumenter, selv om den så «gammel» ut, og selv om den virket, så var det litt kjedelig med en svart plastikkring rundt instrumentet som skal ha en krommet ring. Selve instrumentet så også annerledes ut enn de øvrige originale. Det ble montert en ny måler med god gammeldags eterfyllt sensor og med samme design som det originale instrumentet.

Til slutt ble de helsvarte gamle sprukne 175/70-13 dekkene utskiftet med nye Michelin 6,40-13 med 40 mm hvite dekksider og originalt mønster. Det ble virkelig prikken over i-en og løftet bilen et hakk eller to. Da skal Bjarne Lerums Bilmuseum igjen straks være komplett, og sambygdingene igjen få se bilen på veien og ikke bare i museet.